Anmeldelse: Femundens Villmark

Lars Monsen er for mange mannen med stor M. Han har krysset kodiak til fots, vandret Norge på langs og tilbrakt nesten 3 år i villmarken i Alaska. Han har i løpet av sine ekspedisjoner skapt seg en karriere som tv-personlighet og forfatter. Det kan virke som det norske folk bare ikke får nok av villmarksmannen fra Tana. De siste 10 årene har det blitt mange turer på Monsen og en rekke av dem med kameramann på slep. Etter den siste turen, hvor Monsen vandret 365 dager gjennom Norge, Sverige og Finland for NRK serien Nordkalotten 365, var Monsen ifølge seg selv så preget av å ha levd oppå andre mennesker i et helt år at han måtte ta seg en pause. Men denne villmarkens sønn tar ikke pauser slik som vi andre gjør. Ikke noe paraplydrink og sandstrand her nei. Seks måneder mutters alene i Femundsmarka nasjonalpark derimot, det er hva en sliten kropp trenger.

 

Femundsmarka, en kjærlighetshistorie

Monsen har besøkt Femundsmarka flere ganger, også med kameramann på slep, slik man kunne oppleve i tv-serien “På tur med Lars Monsen” som gikk på NRK første gang i 2012. Monsen, som har besøkt flere av de vakreste og mest avsidesliggende villmarkene i verden, har alltid hatt et spesielt forhold til Femundsmarka. Han har aldri lagt skjul på at det magiske landskapet, som ble formet for over 10.000 år siden, har en helt spesiell betydning for ham. Så hva er mer naturlig enn å skrive bok om den vakre nasjonalparken i Sør-Trøndelag?

 

Sterke opplevelser

I en tid hvor alt er digitalt og man via en pc hjemme i godstolen kan besøke alle verdens hjørner på en kveld, er det noe eget å sette seg ned med en god bok og la seg bli tatt med til en annen verden. At Lars Monsen elsker villmarken er det ingen som betviler, han har en stor personlighet og i alle hans tv-programmer viser han en enorm evne til å formidle stemningen ute i villmarken. Det å skulle formidle via levende bilder er dog noe helt annet enn å skulle formidle med det skrevne ord. Derfor var det med en sunn porsjon skepsis man satte seg ned med hans første bok; Femundens villmark. Det som blir klart allerede i første kapittel, er at Monsen har en like god, om ikke bedre, evne til å formidle sin kjærlighet til villmarken i bokform som på tv. Allerede i det han er på vei inn i Femundsmarka men en liten ryggsekk, litt fiskeutstyr, en hagle og kano, har han satt stemningen og har et godt grep om deg som leser. Det lukter tyribål, lyng og nystekt ørret på hver eneste side. Monsen beskriver med et levende godt språk, opplevelsen av å være helt alene i naturen. Selv om boken går i detalj om landskapet, fisken, de ville dyrene og de utfordringer man møter på veien, er det hele skrevet med en varm og lun humor som bare en tro villmarksmann kan formidle. Monsen går heller ikke av veien for å ta med hverdagshistoriene når selv en tro villmarkens sønn som han selv, glemmer gamle kunster og ramler i flomstore vårbekker, eller mister storfangsten da han stoler litt for mye på sin firbente følgesvenn.

 

Turen er målet

Monsen har ikke satt ut for å skrive en bestselger. Han virker til å ha et genuint ønske om å formidle hvilke enorme muligheter som ligger rett utenfor stuedørene våre. Dette handler om turen i seg selv, det handler om å bruke naturen som medisin mot stress og tunge tanker. Her er ingen mål om å bestige den høyeste fjelltoppen eller å klare å legge bak seg 30 km i løpet av en dag. Det handler om å nyte det vår skaper har gitt oss og la turen bli til som man ferdes.